"Alt startet på kvelden den 14. april. Vi hadde nettopp sovnet da det kom en mann med en kjempestor bart inn i luggaren vår. Han begynte å rope at vi måtte forte oss opp på dekk, der ville vi få nærmere beskjed om hva vi skulle gjøre. Da hadde det ennå ikke gått opp for meg hva som var i ferd med å skje... Da vi kom oss opp på dekket var det virkelig fult kaos. Det løp skrikende barn og voksne overalt, og tredjeklassepassasjerene ble dyttet vekk av manskapet om bord i båten. Det var først da det vikelig gikk opp for meg hva som skjedde. Båten var i ferd med å synke.
Mamma og pappa tok et godt tak om meg og broren min, og førte oss bort til en av livbåtene. Der ble jeg, broren min og mamma satt oppi, imens pappa ble stående igjen på dekket. Det var virkelig forferdelig å se pappa stående igjen på dekk uten å vite om man visste om man noen gang fikk se han igjen.
Etter en stund var vi langt nok vekk fra skipet så vi klarte å få med oss hva som skjedde med de gjenverende. Vi hørte skrik om hjelp, og høy barnegråt. Det er noe av det verste jeg noen gang har hørt og sett. Jeg tenkte lenge på pappa imens vi rodde oss vekk fra båten, og jeg lurte virkelig på hva som kom til å skje med han...
Et par timer senere ble vi plukket opp av en amerikansk båt som kjørte oss inn i Amerika. Hele den lange turen gråt jeg, og det gjorde alle de andre på båten også. Etterhvert kom vi til Amerika, men pappa så vi aldri igjen... "
Kilde: http://www.starway.org/Titanic/
